Livet surrer og går...

Jeg prøver virkelig å reise meg opp og holde meg oppe om dagen, men det er ikke lett. Jeg forteller meg selv hele tiden at livet har så mye mer å by på, enn bare kjærlighet og samliv. Jeg prøver virkelig å tro på det, men det er vanskelig. Tidspunktet jeg ble forlatt på kunne ikke vært verre. Jeg følte allerede at alle de tingene livet mitt alene hadde å by på, var i ferd med å gå vekk. Den økonomiske situasjonen ble strammere, min mentale helse ble verre, selvrespekten min ble borte, min egen kontroll til å styre mitt eget liv ble kastet ut av vinduet. Jeg hadde et trygt teppe å stå på, og det var at jeg ikke var alene. Jeg jobbet og kjempet hardt hele tiden for at vi skulle få det bedre. At det var en mål og mening bak hele jobben, nettopp fordi jeg skulle kunne tilbringe livet med henne. Det teppet ble kjapt dratt vekk under meg og jeg følte jeg datt ned i et endeløst stort hull. Jeg føler siden den gang, har jeg bare fortsatt å falle. 

Jeg prøver virkelig hver dag å sosialisere meg så mye jeg orker og finne på ting som skal få dagen til å gå rundt, men det kjennes veldig tomt. Jeg merker at jeg får ekstremt lite igjen fra å være med mennesker, ikke fordi jeg føler jeg er så mye bedre enn de eller noe sånt, langt derifra. Jeg føler på en stor klump av skam, som brer seg utover hele meg når jeg er med andre mennesker. Rett og slett fordi jeg tenker på alle problemene jeg sitter med, alt de er livredd for at jeg skal begynne å dele. Hvordan skal de liksom forholde seg til mine problemer? 

Jeg er vant med å stå alene om min mentale helse. Det er det ingen tvil om. Jeg har alltid fått hjelp fra nærfamilie, men der går som regel grensen. Denne gangen var ingen unntak. Hun klarte ikke være der som kjæresten min, det har jeg fullstendig forståelse for, men at hun ikke klarte å være der som en venn, når hun sa at jeg var hennes bestevenn, det klarer jeg ikke tilgi. Å ha en venn som kun skal være med på den gode reisen, er en venn jeg ikke vil ha. 

Jeg har gått til tre forskjellige psykologer over en veldig lang tid. Jeg startet allerede da jeg var 17 år gammel, og nå er jeg 27. Jeg har gått en gang på grunn av store aggresjonsproblemer, en gang på grunn av depresjon og nå på grunn av angst og bipolaritet. Jeg har lært endeløst mye om meg selv og ikke minst hva vi mennesker tenker og gjør. Vi er forbausende likt skrudd sammen, selv om mange skal ha det til å være annerledes. Jeg har lært meg selv å kjenne såpass godt, at jeg alltid starter en ny relasjon med å fortelle de mine egne feil, etter hvert, hvis det viser seg at det kan bli en tett relasjon. Enkelte feil vi mennesker har, er ikke mulig å gjøre om på, men det å innrømme det, gjør hvertfall den andre personen klar over at sånn er det. Jeg har alltid følt at det er bedre å si: "Jeg kan bli veldig, veldig sint om jeg blir trigget nok" enn å plutselig skulle overraske med å kaste ting rundt seg og skrike. 

Jeg har derfor begynt å gå inn i meg selv. Hva er grunnen til at jeg alltid blir forlatt? Hva er grunnen til at jeg er den jeg er? Selvbilde er nok en stor del av denne saken. Jeg klarer ikke tro på meg selv, jeg har ikke sjans i helvete til å tro at det er noe jeg kan gjøre her i verden. Jeg er derfor konstant usikker på hvor andre har meg i deres bilde, jeg blir derfor spørrende veldig ofte: "Er du glad i meg fortsatt?" osv, som om jeg nesten forventer at det er en følelese som kan forsvinne på minuttet. Jeg spør så klart ikke hvert eneste minutt, men jeg kan poppe innom den tanken litt for ofte. 

Jeg stuper også for ofte inn i forhold. Jeg er villig til å satse veldig mye på forholdet, litt for tidlig. Jeg er også helt satans pinglete. Jeg står ikke opp for meg selv i det hele tatt. Jeg har blitt slått til i ansiktet en gang i hele mitt liv, og jeg svarte meg å snu meg og gå. Greit nok, jeg er et menneske som aldri ville slått tilbake, men noe kunne jeg gjort for å vise at det ikke var greit. Hvis noen sier hva de vil, så forteller jeg ikke hva jeg vil, jeg sier bare: "Da gjør vi det da!" Selv om det kanskje er noe helt annet jeg vil. Jeg er en "mann" uten bein i nesa. Jeg forteller aldri hva som er viktig for meg og står aldri opp for meg selv på noen måte. Jeg blir en så kalt "dumsnill" person. Alle bruker meg som en dørmatte, fordi de vet at de kan. 

Tilslutt innenfor de tre største feilene jeg har, vil jeg si at jeg har et forferdelig negativt syn på alt. Det henger mye sammen med selvbildet, men herre min å negativt jeg kan tenke på enkelte ting. Gudene vet hvor mange ganger jeg har tatt meg selv i å si: "Nei, dette er ikke noe vits, fordi dette går til helvete uansett". Hvis jeg gjør en feil på en fotballtrening på hobbynivå, kverner den feilen rundt oppi hodet på meg hele tiden, som igjen foresaker flere feil. Jeg er ekstremt kritisk til alt som blir gjort, på randen til at det blir plagsomt for veldig mange. Jeg husker jeg fikk beskjed om når jeg gikk på BI (studerte økonomi) at jeg var et menneske som alle burde ha med i gruppa si. Det burde alltid være et menneske som stilte hvert eneste spørsmål som kunne stilles, før valget ble gjort. Jeg kan se at det kan ha positive påvirkninger i en jobbsammenheng, nettopp fordi det vil alltid bli sånn: "ja, men hva hvis, men hvis det da?" osv. Alle sider av en kube blir på en måte veid, før valget blir gjort. Dette er derimot ikke en bra egenskap å ha i vennesammenhenger. Hvis en venn kommer opp med en idè eller noe lignende som de føler er  kjempe bra og kan hjelpe de mye, skal ikke jeg komme å si: "Ja, men hva hvis bla bla bla", da skal jeg holde kjeft å ha troen på de. Jeg har jo egentlig det også, jeg har bare så mange bekymringer rettet mot alt samtidig. 

Uansett, nå har jeg skrivd lenge. Det hele startet med åssen dagene ser ut, og sluttet med åssen dagene i hodet mitt ser ut om dagen. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. 

#hverdag #mandag #sosialisering #feil #psyken #syk #psykisksyk #bipolar #psykolog

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

megogminpsyke

megogminpsyke

27, Oslo

Jeg er en gutt på 27 år som prøver å være så åpen som mulig om mine psykiske problemer og hvordan jeg takler hverdagen.

Kategorier

Arkiv

hits