Når er det egentlig greit?

I det siste har jeg tenkt mye på et spørsmål: Når er det greit? Når er det greit å være lei seg, ha det vondt og sørge. Hvor lenge er det greit å ha det sånn? 

Det er viktig å huske på at vi mennesker oppfatter smerte forskjellig. Det gjelder ikke bare fysisk smerte, men også psykisk. Der hvor enkelte mennesker klarer å reise seg opp igjen etter et spark i beinet, mens andre blir liggende på sofaen i fem dager med en ispose på beinet. Det er en ting jeg føler er veldig viktig oppi alt dette med smerte, og det er det å ikke mistolke det som å være "pinglete" eller "tiltaksløs". På en fotballbane får du ofte beskjed om å reise deg opp, å løpe det av deg, uansett hvor vondt det gjør for deg. Det er ikke helt ulikt sånn som psykiske påkjenninger er. Uansett hvor langt du er nede, så skal du opp og ut! Du skal klare ditt og du skal klare datt. Men hvorfor er det egentlig ikke greit at fotballspilleren signerer ut fra treninga på grunn av smerte? Hvorfor er det ikke greit at en person som lider av depresjon blir liggende i senga litt ekstra? 

Vi er blitt opplært med at det ligger en slags skam i det å syntes synd på seg selv. Det er blitt en veldig ynkelig greie. En får ofte høre: "Nei, nå synes du veldig synd på deg selv her" eller "Huff, så fælt du har det!". Jeg har begynt å tenke litt annerledes på det.I stedet for å hele tiden fokusere på at det finnes folk som har det verre enn meg, så prøver jeg å tenke at det faen meg finnes folk som har det bedre enn meg også! Det tar bort litt av den skammen med å ha det vondt psykisk. Jeg føler bare det blir en ekstra byrde, som gjør hele saken verre. Det blir et veldig stort og vanskelig tema å angripe hvis en skal ha det vondt, men samtidig ikke kunne kjenne ordentlig på at en har det vondt, fordi da er en ynkelig. 

Psykologen min og jeg hadde en lang samtale om dette tema. Han mente det var veldig viktig å anerkjenne at en syntes en hadde det vondt, og at det var lov til å synes synd på seg selv. Ikke fordi du skulle ha lov til å legge deg ned å gi opp, men fordi det skulle være litt enklere å forstå seg på sin egen smerte. Takket være det faktumet at jeg har fått "lov" til å synes synd på meg selv, så synes jeg det er mye lettere å angripe problemet på en ny og annerledes måte. Da tillater jeg meg selv å sørge, jeg tillater meg selv å trekke meg litt unna når jeg trenger det, jeg føler ingen skam over at jeg har det vondt lenger. Det om andre forstår min smerte eller ei, er egentlig det samme, fordi jeg forstår den selv. 

Jeg har begynt å innse at kjærlighetssorgen min kommer til å roe seg ned på et eller annet tidspunkt. Samtidig har jeg forstått at livet mitt kanskje er endret for alltid. Det er også en ting jeg pratet lenge om med psykologen, og han mente også at det ikke var umulig. Hvis du føler du klikker enormt mye med et menneske, så kan de komme nært på deg, ekstremt fort. Jeg tror det var det som skjedde med eksen min. Hun fikk en del av meg, som hun reiste avgårde med. Jeg vil aldri bli den samme igjen, det er ikke dermed sagt at jeg blir et dårligere menneske av den grunn, bare et annerledes menneske. Hun dro avgårde med en del av meg.

Før bærte jeg alltid en skam om jeg ikke orket en ting eller noe lignende. Jeg dro på ting som jeg var bedt til, jeg stilte opp for andre, selv om jeg kanskje ikke følte det, men nå har jeg tillatt meg selv å si nei. Ikke bare for min egen respektskyld, men også fordi jeg merker mye mer på at jeg har det vondt, til tider. At følelsene mine rett og slett vil sette en brems på det. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke er med på noe lenger, tvert imot, jeg er bare med når jeg faktisk føler meg klar for det. 

Jeg mener så klart fortsatt at det er viktig å stå på og ha jernvilje innenfor det med psykisk helse, men det er like viktig å kunne stoppe opp å si: "Nei, nå er det helvetes ikke lett å være meg altså!". Hvis vi hele tiden skal fokusere på at noen har det dårligere enn oss, så angriper du aldri problemet ditt heller. Du visker vekk ditt eget problem med at det ligger en skam i at du synes synd på deg selv, fordi andre har det mer vondt. I stedet for å angripe det problemet at du rett og slett føler deg dritt, så angriper du problemet med å tenke på andre. Du har et ansvar her i livet, og det er å tenke på deg selv og din egen lykke. Så fremt du ikke gjør ting som skader andre, så gjør hva enn du vil. 

Ja, mange av oss er heldige som er født i et økonomisk stabilt land, har tak over hodet og mat på bordet hver dag, men noen ganger må vi kunne tenke at det er ikke alltid like helvetes enkelt å være oss heller! 

Gjennom det med å gå inn i meg selv, så har problemene mine blitt mye mer nært liggende. Jeg kjenner de på kroppen min for hvert eneste skritt jeg går, men det er mine problemer! Det er noe jeg angriper fordi det er mine vanskeligheter! Det er mitt helvete å leve med! Jeg klarer å synes synd på meg selv! Jeg klarer å tenke at for min egen del, så er det meg det er synd på, ikke alle andre som har det mye verre enn meg, fordi der er det ofte veldig begrenset hva jeg får gjort. Jeg klarer å angripe problemene mine ved å se på mine egne problemer, ikke andres. Jeg klarer å tenke at det ikke er noen fasit på hvor lenge dette skal vare. Synes andre mennesker at "ok, nå er det gått lang nok tid", så er det deres problem, ikke mitt. 

Ja, jeg har det forjævlig om dagen, men jeg har det jævlig fordi jeg angriper. Ikke fordi jeg dukker unna.

Jeg klarer å angripe meg selv... For meg selv...

 

#hverdag #tanker #utfordringer #psykiskhelse #helse #tanke #meg #megselv #smerte #fysisk #mening #meninger 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

megogminpsyke

megogminpsyke

27, Oslo

Jeg er en gutt på 27 år som prøver å være så åpen som mulig om mine psykiske problemer og hvordan jeg takler hverdagen.

Kategorier

Arkiv

hits